Den eneste løsningen på miljøproblemet Bitcoin er å stenge ned utvinningsmaskinene

(Publisert i spalten Menneske og maskin i Morgenbladet, 29. juni 2022.)

Høsten 2021 gikk kryptoblesten så langt at du kunne se reklame for villt spekulative memecoins på trikken i Oslo, et klart tegn på at toppen var nådd. Småinvestorerene som gikk inn i markedet på dette tidspunktet har nå mistet det meste av pengene sine. Nedturen er ennå ikke over, og utspiller seg nå som en farseaktig gjentagelse av finanskrisen i 2008. Kræsjet er dårlig nytt for mange. Ringvirkningene kan også komme til å spre seg videre til det tradisjonelle finansmarkedet.

Den eneste gode konsekvensen av kryptokræsjet vil være at det er bra for klimaet.

Enormt strømforbruk

Nettverket av datamaskiner som holder kryptovalutaen Bitcoin i live bruker enorme mengder energi. Nøyaktig hvor mye, er det ingen som vet, men det kryptovennlige forskningsinstituttet Cambridge Centre for Alternative Finance anslår at strømforbruket inntil nylig har ligget på rundt 120 terrawattimer i året. Nettstedet Digiconomist, som drives av den kryptokritiske økonomen Alex de Vries, anslår et noe høyere forbruk på rundt 200 TWh.

Til sammenligning bruker Sverige 120 TWh i året. Bitcoins strømforbruk er med andre ord på nivå med et større land, det som er uklart er kun hvilket større land vi snakker om.

Bitcoin-nettverket er tregt. Det er bare er i stand til å gjennomføre noen få transaksjoner i sekundet. Dette innebærer at hver transaksjon "bruker" 2200 kWh, som er omtrent det huset mitt bruker i løpet av en vintermåned.

Dette tallet er likevel misvisende, fordi det kan leses som at det er transaksjonene som fører til energiforbruket. Slik er det ikke. Det er kampen om å få legge nye transaksjoner til blokkjeden som fører til energiforbruket.

Sløsebevis

Hvorfor er det slik? Blokkjeder er bare databaser, og det er i utgangspunktet lett å legge til nye data i en database, men fordi Bitcoin ble designet av libertarianere som ønsker å avskaffe all pengepolitikk, måtte man finne en måte å gjøre dette på hvor ingen enkelt aktør kan bestemme hva som ligger i databasen. Løsningen heter Proof-of-Work, som kan oversettes med sløsebevis. Tenk på det som en slags budrunde hvor den som er villig til å kaste bort mest prosessorkraft har størst sjanse for å vinne.

Dette kan høres dumt ut, men er egentlig en genial løsning på problemet. De som investerer i de enorme maskinvareparkene som skal til for å delta i denne konkurransen, får betalt i Bitcoin når de vinner, og har dermed et insentiv for å beskytte systemet. Det er teknisk mulig for en stor aktør å jukse med Bitcoin-blokkjeden, men det ville vært økonomisk selvmord å gjøre det.

Sløsebevis er en enkel og robust løsning som fungerer bra i praksis. Ulempen er at strømforbruket fører til enorme klimautslipp og at vi ikke får brukt kraften til noe nyttig. Når Bitcoin stiger i verdi, ønsker flere å utvinne. "Budrunden" blir hardere og strømforbruket stiger.

Ingen plass til idealisme

Bitcoin-tilhengernes svar på dette er at strømmen som brukes i blant er strøm som ellers ville gått tapt og at Bitcoins strømbehov gir insentiver for å bygge fornybare kraftkilder. Dette er tvilsomme argumenter. Bitcoin-utvinning har lave inntjeningsmarginer. Det er ingen plass til idealisme. Derfor bruker man den energikilden som til enhver tid er billigst. Ofte er det kull. Andre ganger er det fornybar energi, eller energi som ellers ville gått tapt. Det kommer helt an på prisen.

Energien som brukes av Bitcoin og lignende blokkjeder, kan uansett ikke brukes av andre. Når norske kraftkommuner sponser kryptoutvinnere med tilgang på billig vannkraft, må strømmen til elbilen din komme fra annet sted, for eksempel et utenlandsk gasskraftverk. Utvinningen gjør dermed omstillingen til utslippsfri energi enda vanskeligere enn den allerede er. Hva hjelper det å bygge vindkraftverk som leverer store mengder billig energi, hvis den uansett ender opp med å bli brukt til sløsebevis av Bitcoin-utvinnere?

Et annet svar på kritikken er at Bitcoin er fremtidens penger som vi alle kommer til å bruke, og da er et par hundre terrawattimer i året en lav pris å betale. Dagens bankvesen bruker tross alt også mye energi.

Lynnettverket

Dette argumentet er bare gyldig hvis du tror at Bitcoin faktisk kan bli en viktig pengevaluta i fremtiden - noe den ikke er i dag. For å oppnå dette, er man blant annet nødt til å øke kapasiteten i Bitcoin, som i dag altså ligger på noen få transaksjoner i sekundet.

Drømmen er å få til dette ved å bygge et "layer 2", et ekstra lag rundt selve blokkjeden. Dette gjør at hver transaksjon kan oppnå mer enn tidligere. Én slik løsning heter Lightning Network. Den fungerer omtrent som når du og jeg låner penger av hverandre stadig vekk og bare en sjelden gang tar oss bryet med å gjøre opp med faktiske penger.

Designet bak lynnettverket er sinnrikt. Det er likevel uklart om det vil fungere i praksis. Alle som jobber med teknologi vet at skalering, altså å øke kapasiteten til et system, er vanskeligere enn man skulle tro. Det eneste beviset på at noe lar seg skalere, er å gjøre det. Bitcoin har ikke gjort det - ennå.

På toppen av dette må verden godta at vi innfører et pengesystem som er designet i henhold til en sær libertariansk pengeteori. Hvis Bitcoin overvinner både kapasitetsutfordringen og den politiske motstanden, kan man kanskje forsvare energibruken. Ellers ikke.

Satsebevis i Ethereum

Den nest viktigste blokkjeden, Ethereum, bygger også på prosessorsløsing. Designerne bak Ethereum har i årevis lovet at de skal erstatte Proof-of-Work med en annen konsensusmekanisme som kalles Proof-of-Stake, som kan oversettes med satsebevis. I stedet for å sløse med prosessorkraft, vinner man kampen om å legge til data i databasen ved å satse kryptomynter. Jo mer du satser, jo større er sjansen for å vinne. Blir du derimot tatt i å jukse, mister du alt du har satset.

Dette krever ikke særlig mer energi enn andre IT-systemer og er derfor ikke et miljøproblem.

Satsebevis høres enkelt ut, men er svært vanskelig å få til. Løsningen er i bruk på noen mindre blokkjeder, men oppgraderingen av Ethereum til satsebevis har blitt utsatt gang på gang. I mellomtiden har Ethereum vokst seg så stort at fallhøyden hvis dette går galt, er enorm. Designerne av Ethereum vet at den minste programvarefeil kan få hele byggverket av kryptosystemer til å rase sammen. Tør de å trykke på knappen som bytter fra den enkle løsningen som garantert fungerer til den nye som kanskje ikke gjør det?

Det er uklart når, eller om, oppgraderingen fra sløsebevis til satsebevis vil skje.

Forbud mot prosessorsløsing

Hva kan vi så gjøre for å redusere energiforbruket i blokkjedene? Det eneste som virkelig monner er å stenge ned utvinnermaskinene. Det ryddigste ville vært å forby sløsebevis. I teorien er det vanskelig å bevise at noen "sløser" med prosessorkraft. I praksis er det lett, fordi de som driver med dette er store aktører med serverhaller fulle av spesialbygde utvinningsmaskiner.

Flere land snakker om å forby blokkjedeutvinning med sløsebevis. Noen, som Kina, har gjort det allerede, selv om forbudet ikke nødvendigvis blir håndhevet. Rødt foreslo nylig et forbud i Norge, men fikk dessverre bare støtte fra SV og MDG.

I påvente av politisk handling, er det bare én ting som hjelper mot blokkjeder som bygger på sløsebevis: Et dramatisk verdifall. Det er det vi ser akkurat nå. Marginene i bransjen er så små at det for mange nå ikke lønner seg å utvinne Bitcoin lenger. I tillegg sitter mange av utvinnerne på store lån, ofte med kryptomynter som sikkerhet. Myntene de har tjent har de latt være å selge, fordi de frykter at det skal utløse et prisfall. Mange vil nå måtte stenge driften eller gå konkurs.

Resultatet er mindre prosessorsløsing. Klimaeffekten er umiddelbar.

Én miljøskade finnes det dessverre ingen løsning på: Maskinene som brukes til utvinning er spesialbygde for dette formålet og kan ikke brukes til noe annet senere. De er å betrakte som elektronisk avfall. Det foreløpig eneste varige sporet kryptoblesten etterlater seg, er et fjell av søppel.